doggvaat voll
og loveskuggen saag fyrr lova kom;
og raedd ho der-fraa romde.

_Lor_:
Slik ei natt
stod Dido med ein siljutein i hand
paa villan strand og vinka venen sin
tilbake til Kartago.

_Jes_:
Slik ei natt
Medea trolldoms-urtir fann, til upp
aa yngje gamle AEson.

_Lor_:
Slik ei natt
stal Jessika seg ut fraa judens hus
og med ein fark til festarmann for av
so langt som hit til Belmont.

_Jes_:
Slik ei natt
svor ung Lorenso henne elskhugs eid
og hjarta hennar stal med fagre ord
som ikkje aatte sanning.

_Lor_:
Slik ei natt
leksa ven' Jessika som eit lite troll
upp for sin kjaerst, og han tilgav ho.

_Jes_:
I natteleik eg heldt nok ut med deg,
um ingin kom; men hyss, eg hoyrer stig.

But when Madhus turns from such flights of high poetry to low comedy,
his success is complete. It may be a long time before Landsmaal can
successfully render the mighty line of Marlowe, or the manifold music of
Shakespeare, but we should expect it to give with perfect verity the
language of the people. And when we read the scenes in which Lancelot
Gobbo figures, there is no doubt that here Landsmaal is at home. Note,
for example, Act II, Sc. 1:

"Samvite mitt vil visst ikkje hjelpe meg med aa rome fraa denne
juden, husbond min. Fenden stend her attum olbogen min og segjer til
meg: "Gobbo, Lanselot Gobbo; gode Lanselot, eller gode Gobbo, bruka
leggine; tak hyven; drag din veg." Samvite segjer: "nei, agta deg,
aerlige Gobbo," eller som fyr sagt: "aerlige Lanselot Gobbo, rom
ikkje; set deg mot roming med hael og taa!" Men fenden, den
stormodige, bed meg pakka meg; "fremad mars!" segjer fenden; "legg i
veg!" segjer fenden; "for alt som heilagt er," segjer fenden; "vaaga
paa; drag i veg!" Men samvite heng un halsen paa hjarta mitt og
talar visdom til meg; "min aerlige ven Lanselot, som er son av ein
aerlig mann, eller rettare: av eit aerligt kvende; for skal eg segja
sant, so teva det eit grand svidt av far min; han hadde som ein
attaat-snev; naah; samvite segjer: "du skal ikkje fantegaa." "Du
skal fantegaa," segjer fenden; "nei; ikkje fantegaa," segjer
samvite. "Du samvit," segjer eg, "du raader meg godt." "Du fenden,"
segjer eg, "du raader meg godt." Fylgde eg no samvite, so vart eg
verande hjaa juden, som--forlate mi synd--er noko som ein devel; og
romer eg fraa juden, so lyder eg fen